Berunuten – En fjellgard sørøst på Hardangervidda

Husene på Berunuten i dag.
Husene på Berunuten i dag.

En tur til Berunuten ved Songavatnet sør på Hardangervidda hadde lenge stått på ønskelisten. Vi hadde hørt og lest historier om Lars og Guri som dro over Vidda fra Eidfjord og slo seg ned på denne høytliggende fjellgarden i Telemark. Og i juni 2019 dro vi av gårde, med Bjørg og Reidar Eikemo som kjentfolk.

Tekst og foto: Per Qvale

LARS I BERUNUTEN

23 år gamle Lars Litlatun fra Eidfjord giftet seg i 1848 med den seks år yngre Guri Olavsdatter Sæbø. De drev noen år garden Sæbø i Eidfjord, men flyttet etter ei tid fra garden og bygde seg ei lita stue. Lars hadde alt fra han var ungdom drevet med krøtter- og hestehandel som attåtnæring til gardsdriften. Nå ble han driftekar for fullt. Om vinteren reiste han omkring i bygdene i Sunnhordland, Ryfylke og Hardanger og kjøpte opp dyr. Når våren kom, drev han dyrene til fjells på beite. Melk fra kyrne ble kinnet og ystet. På sensommeren drev Lars dyreflokkene østover Hardangervidda til Kongsbergmarknaden, som begynte den 15. september.

Men Lars handlet med hester og storfe også utenom de store markedene, og han hadde et stort virkeområde både i bygdene østpå og i Agder. Han var også en tur i Danmark med en skutelast fjordhester. Han skal og ha dratt østover til Sverige, der han kjøpte en stor drift av sauer og geiter. Men Lars var ikke alene om å bruke fjellbeitene vestpå til dyredrifter, så det var konkurranse om tilgang til de gode fjellbeitene. På handelsferdene sine hadde han fått kjennskap til fjellgarden Berunuten ved Songavatnet. Her var det store slåtter og beiter for dyr, og garden lå i passelig nærhet til markedene i øst. Det skal etter sagnet ha bodd folk i Berunuten fra 1600-tallet av. Garden ble fradelt som eget bruk fra Vinje allmenning i 1799. Etter at garden hadde skiftet eier flere ganger, kjøpte Lars Berunuten i 1870. Han og familien flyttet dit i 1872. De hadde da åtte barn, sju jenter og en gutt. Yngstebarnet var tre år da Lars og familien kom over vidda med 12-13 kløvhester. Han skal ha hatt med seg stua som de hadde i Eidfjord, for de gamle husene på Berunuten var borte da Lars overtok, og bøene var tilgrodd. Det fortelles at da Guri kom til Berunuten, ble hun så fortvilet over forholdene som møtte henne, at hun satte seg på en stein og gråt.

Lars dro til Edland og fikk kjøpt en gammel stølsbu som han kjørte til Naustbuvatnet og fløtte over til Berunuten. Før høsten kom, var det lagt tak på bua. Etter hvert fikk Lars kjøpt tømmer i Edland og bygde flere og bedre hus i Berunuten.

Bjørg og Reidar Eikemo på Berunuten.
Bjørg og Reidar Eikemo på Berunuten.

DRIFTEKAR

Da familien flyttet til Berunuten, hadde de med seg hester, kyr, sauer, geiter og en liten flokk tamrein. Lars kjøpte hvert store dyredrifter med både storfe og hester. Det var viktig med store områder til beite og vinterfor for å kunne fore flest mulig dyr gjennom vinteren. Både slåttemarkene rundt husene og utslåtter ble høstet. Da Lars stadig var på farten for å handle dyr, falt det meste av gardsarbeidet hjemme i Berunuten på Guri, i tillegg til arbeidet med hjem og barn.

TAMREINDRIFT

Lars skal ha vært blant de første i Telemark som holdt tamrein. Lars’ bestefar, Lars Garen, var ellers den første som kjøpte tamrein på Hardangervidda. Han dro sammen med broren sin til Rørosvidda i 1779 og handlet rein. Lars satset i en periode mye på tamreinhold og tok i bruk de store beiteområdene i Berunuten til reinsdyrflokkene sine. Han dro på lange handelsferder for å kjøpe rein. I 1875 var han i Rørosområdet og kjøpte en reinsdyrflokk som han drev nesten til Kristiania. Litt før han kom til byen, slaktet han dyrene og solgte kjøttet til handelsmenn i byen.

Det går mange historier om Lars’ handelsferder. Den lengste turen hadde han i 1882-1883. Først gikk han og svigersønnen på ski over Hardangervidda til Vestlandet. Herfra dro de med båt til Finnmark, der han ville kjøpe tamrein og drive disse til Berunuten. Han kom bl.a. til Kautokeino, men fant at prisen på reinsdyr var for høy. De dro deretter, med leid kjørerein, over grensa til Finland. Men turen dit ble mislykket, da de ikke kunne snakke verken finsk eller samisk. Til sist kom de seg tilbake over grensa, uten rein. Hjemturen fortsatte på ski langs grensa, men de fant stadig at prisen på reinsdyr var for høy. Etter nær fem måneders hjemtur kom de like før pinse, tilbake til Berunuten, uten reinsdyr.

Men alt neste år var Lars på farten på nytt. I Namdalen kjøpte han en flokk på 130 tamrein, som han drev sørover til Støren i Sør-Trøndelag. Her fikk han frakt videre sørover til Kristiania med jernbanen. I Kristiania ble dyrene drevet til en innhegning på Grønlands torg. Med i følget var også en samefamilie. Her tok Lars inngangspenger av folk som ville se reinsdyr og samer, og han tjente gode penger på dette.

Bildet Lars Berunuten på Grønlands torg erhentet fra Fosstveit. Folk og fjell (1989)
Bildet Lars Berunuten på Grønlands torg erhentet fra Fosstveit. Folk og fjell (1989)

NYE EIERE

Men døtrene til Lars og Guri ville ikke slå seg til ro i avsidesliggende Berunuten. De flyttet til bygda og giftet seg, den ene etter den andre. Til sist satt Lars og Guri alene igjen i Berunuten. Barna fikk etter hvert overtalt dem til å selge og flytte ned i bygda. I 1886 solgte de Berunuten til brødrene Anton og Jul. Fougner. Men «dei lengta jamt attende åt fjellet», forteller Halldor O. Opedal. Like til 1911 dro Lars sammen med to av sine barnebarn til Eidfjord og kjøpte dyr som de dro til Kongsbergmarknaden med. I 1911 hadde Lars kun med fem hester. Det var ikke lenger handelen som var i sentrum, men det å fortsatt være med. Lars døde i 1913, 88 år gammel.

Fougner solgte i 1904 eiendommen videre til Vest-Telemark Reinsdyrkompani. Men tamreinholdet ble ingen suksess. Dyrene var skjerre og vanskelige å fange når de rømte. Etter hvert blandet de seg med villreinen på Hardangervidda. Reinsdyrkompaniet solgte eiendommen til brukseier Treschow i Larvik.

I 1979 kjøpte Vinje kommune Berunuten av Treschow. Eiendommen er på ca 90 000 dekar og omfattet sju hytter. Området er nå åpnet for friluftsliv, jakt og fiske for allmennheten.

Bygningene er satt i god stand og står i dag åpne for bruk for allmennheten for en rimelig døgnpris. Dette gjelder også bygningene på Berunuten.

VÅR TUR

Etter oppdemmingen av Songa er Berunuten og landskapet rundt, mye endret fra den garden som Lars drev. Den store Songadammen dekker i dag mye av området som tidligere var åpent landskap og småvann. Vi hadde bestilt båtskyss over Songa. Båten landet like nedenfor hovedhuset i Berunuten.

Terrenget rundt hytta bærer i dag preg av å være lite i bruk, både til turer og beiting. Terrenget var dominert av stor ur og området rundt hytta var tilgrodd av busker og småtrær.

Men en tur nordøstover mot hytta Glaheimane brakte oss over i åpnere og lettere terreng. På turen så vi også en større reinsdyrflokk, kanskje noen av etterkommerne etter tamreinen på Berunuten som hadde blandet seg med villreinen i området?

KILDER

•Fosstveit, Trygve og Knut Gjerden. Folket i Berunuten. I: Folk og fjell: Daglegliv på fjellviddene i Hardanger, Telemark og Setesdal. Oslo 1989 s. 31-55

• Opedal, Halldor O. Folk or gamal tid: folkeminne frå Hardanger, III. 1974

• Opedal, Halldor O. Folk or gamal tid: folkeminne frå Hardanger, VII. 2. utg. 1997

På tur mot hytta Glaheimane.
På tur mot hytta Glaheimane.

Denne artikkelen er skrevet til HT-NYTT nr. 1, 2020. Takk til våre sponsorer! 

Skrevet av Lotte Størksen 3. juli 2020